Monday, October 11, 2004

Himmel og Helvete

En god venn kom på et overraskende besøk til byen i helgen. Han ringte på forhånd og spurte meg om han skulle ta med vin. "Ta med et par hvite" sa jeg, uten å tenke mer over det. Når min venn så ankom senere den kvelden fortalte han meg hvor heldig han hadde vært i jobbens vinlotteri i det siste...

Han dro opp to hvite fra sekken og viste dem til meg. Det første jeg så var en flaske det ikke gikk an å ta feil av. Umiddelbart ble jeg transportert en seksten-sytten år tilbake i tid til den gang jeg trådte mine uflidde ungdomsben i Kristiansand. Tung 80-talls rock sunget av kastratsangere, lukten av bål nede ved standa, fryktelige frisyrer og om mulig enda verre klær.... samt en flaske Black Tower. Høflig som jeg er smilte jeg forsiktig og mumlet noe om at det var lenge siden jeg hadde drukket denne vinen. Heldigvis for meg var den neste flasken en anstendig Dr. Loosen Riesling Sonnenuhr Kabinett 2003. Lamslått av denne tilsynelatende inkarnasjonen av himmel og helvete, Dr. Jekyll og Mr. Hyde, tenkte jeg med meg selv at det er en mening med alt.

Vel vel, det var ikke annet å gjøre enn å kaste seg ut i det. Black Tower er pr. definisjon en billig vin, faktisk omtrent så billig som man kan få det i vårt avgiftsbefenge kongerike. Men selv de knappe 80 kronene vinmonopolet forlager for en flaske søtsuppe laget av den intetsigende og kjedelige Rivaner-druen på middelmådige vinmarker et sted langs Rhin fremstår som et ran ved høylys dag. Dr. Loosen derimot er en flott riesling dyrket på den legendariske Sonneuhr-vinmarken midt i det moselske smørøyet. Riktignok koster denne vinen rundt 40 kroner mer, men jeg kan knapt tenke meg noe annet her i livet som kan gi en slik merverdi for disse to tyvekroningene.

Black Tower flasken ble åpnet med fravær av all andakt og raskt skjenket opp opp glassene. Faktisk ble jeg en smule overrasket. Alle mine fordommer mot min ungdomstids konsum av suspekte tyskere gjorde meg nok enda mer negativ en det vinen fortjente. Den litt bleke gulfargen og hintet av stikkelsbær i duften var ikke så ille. Denne halvsøte vinen hadde en merkbar smak av grønne epler men la seg paddeflat i munnen og hadde ikke så mye mer å fortelle. Absolutt drikkbar hvis den bare er kald nok og det er varmt nok ute.

Dr. Loosen derimot var et hyggelig gjensyn. Denne alkoholsvake rieslingen har en stågul farge og, gitt sin restsødme, en forbløffende friskhet i duften. Her var det tydelige innslag av sitrus. Smaken fulgte opp det duften lovet. Vinen var lett perlende og fylte ganen med friske sitrus-smaker. Den flotte konsentrasjonen samt det mineralske hintet gjorde denne vinen til en fantastisk smaksopplevelse. Hvis du noensinne har tatt deg selv i å lene deg godt tilbake i stolen, lukke øynene og bare smake og smake uten å ville svelge vinen så forstår du hvordan jeg hadde det. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg burde sikre meg en kasse av denne flotte vinen så fort som mulig...

0 Comments:

Post a Comment

<< Home